Har en tre-åring i hus som for ca. ett år siden ble introdusert for iPad. På jakt etter gode apper for de minste, har jeg sammen med litt stoff om dette fra nettkilder gjort meg noen tanker om hva som funker og ikke.

 

Motorikk

Små barn har dårligere finmotorikk enn større barn og er mer unøyaktige når de trykker eller gjør andre ting på nettbrettet. Dette er selvfølgelig noe som utvikler seg med tiden, og jeg tror også nettbrettet i seg selv bidrar til å utvikle denne motorikken.

Upresise trykk og bevegelser fordrer tydelige knapper og enkle interaksjoner. Småen brukte i starten tommelen på iPaden, ikke pekefinger. Det gjorde ham mer klumsete til å begynne med. To-finger eller fler-finger interaksjoner er videre kompliserte både å forstå og mestre for de minste.

Det betyr ikke at en to-tre åring ikke bruker flere fingre, men det er mer nærliggende at begge hendene brukes. Hun ønsker gjerne å klikke to knapper samtidig, flytte to elementer parallelt eller tegne med begge hender i en tegne-app. Dette kan være viktig å ta hensyn til og i den grad det er mulig og ikke ødelegger flyten. Det blir mest tydelig i bruken av puslespill, fargebøker, “klistermerkebøker” og ellers andre apper der man har flere flyttbare elementer eller ting som kan gjøres samtidig.

Swipes må læres for eksempel når man blar i en bok eller bilder, men det forståes ganske raskt fordi det oppfattes som intuitivt å kunne bla slik etter noen gangers bruk. Det kan gjerne understøttes av piler der det ikke ødelegger opplevelsen.

Å introdusere det å bevege selve enheten ved bruk av akselerometeret blir fort komplisert. For småen er brettet fortsatt kanskje litt tungt å holde og presise bevegelser blir vanskelig. Det krever også at man forstår denne dimensjonen og ”mekanismene” bak, i tillegg til trykking på selve skjermen. Siden iPad er et dyrt ”leketøy” bør kanskje risikoen for at den går i gulvet i frustrasjon minimeres.

 

Knapper og reklame

Alt som ser ut som det kan trykkes på blir prøvd ut. Konvensjoner vi kjenner rundt ikonografi og skiller mellom innholdstyper må læres, og som førstegangsbruker har småen liten eller ingen kritisk sans.

Reklame er sånn sett også en knapp, og vil ofte fremstå som fristende fordi det kan inneholde spennende bilder eller bevegelser. Reklame i apper for de minste er derfor ikke særlig god UX da det vil bli klikket på og lede til for eksempel nettleser, butikk eller i-appen kjøp som ødelegger opplevelsen. Dette er et brudd i flyten som minsten oppfatter som støy og feil i appen.

 

start_screen

Hvor skal man trykke for å starte appen til venstre? (Animals Zoo fra Tabtale). Toca Boca appene (t.h.) har en tydelig og konsekvent startskjerm (Toca Kitchen)

 

Ellers er innstillinger som regel for kompliserte å forstå og de krever oftest at man kan lese. Mangel på leseferdighet gjør at man gjerne bør utelukke tekstuell informasjon alene. Denne bør evt. understøttes av voice-over eller tydelig ikonografi. Standard Os-dialoger, som kan brukes i flere sammenhenger, gir liten eller ingen mening da de er tekstbaserte. Flere apper som ellers er bra, går i den fella at de plutselig introduserer slike Os-dialoger som ikke vil forståes.

 

Innhold man har tilgang til og innhold som må kjøpes fremstilles som nesten likeverdige her. Os dialoger er for småen støy og blir ikke forstått. H.C. Andersen appen (t.h.) får videre inaktive knapper om man mangler nett uten at dette forklares nærmere. 

 

Å ha en klar og tydelig intuitiv vei til å komme i gang med appen blir viktig. Må man ha med innstillinger bør de skjules i et hjørne og feks. kreve to trykk for å aktiveres. Noen kaller også slike ting for “for parents” – det er ok, men kan fortsatt ikke skilles ut for kidsa som ikke leser.

Min erfaring er at de beste appene er de som tydelig gjør en ting og gjør det bra uten for mye fuzz. Puslespill er et godt eksempel på dette – men de bør legge til rette for variasjon i vanskelighetsgrad i for eksempel antallet brikker. Videre bør brikkene tydelig snappe på plass når de er plassert  ca. riktig. Husk at nøyaktighet ikke er brukerens sterke side.

At kidsa kan være klumsete vil ikke si at de er trege og de trykker ofte raskere enn appen reagerer. Lasteskjermer er kjedelige og framprovoserer gjerne forsøk på trykking. Det kan hjelpe med en form for progress-bar eller animasjon, men sjansen er stor for at trykkingen vedvarer til neste skjermbilde og hva som enn måtte komme da blir trykket på uten at det engang observeres. En stor start-knapp er derfor smart.

Ellers er infoskjermer, splash-skjermer, credits, om appen, ekstramateriale og alt annet som ikke handler om selve opplevelsen stort sett et hinder for småen. Raskeste vei til å komme i gang er målet.

Andre ting som forstyrrer er game-center eller andre innloggings dialoger. Videre er kan det å velge vanskelighetsgrad være komplisert siden de heller ikke oppfatter mengde eller tall så godt. Forskjellen på 1-5 er ikke tydelig, men også å skille mellom en til tre stjerner for å indikere vanskelighetsgrad krever forklaring.

 

levels

Nivå kan velges med 1-3 stjerner. Dette krever mengeforståelse og forståelse av vanskelighetsgrader (Vennebyen). Puslespill for barn (Tailmind) har en flytende økning i vanskelighetsgrad der puslespillene gradvis får flere brikker. Merk at dette spillet er tilrettelagt for målgruppen 0-4 år.

 

Kvalitetsbevisthet

Kidsa forlater gjerne de appene som skaper støy og ikke i deres øyne funker. De appene som er tydelige på hva som er hensikten og i tillegg har god grafikk, lyd og spillbarhet foretrekkes. Større barn vil kunne justere innstillinger, velge nivå og evt. koble seg mot andre tjenester. For de minste bør heller vanskelighetsgraden være gradvis stigende og ikke ekskluderende. Innstillinger bør gjerne være optimale for målgruppen i den grad det er mulig. Å segmentere de under 4-5 år som en egen målgruppe er nyttig.

Gode belønninger er viktig i spill. Animasjoner, lyd og farger når man har oppnådd noe funker. Ellers blir små overraskelser underveis også godt mottatt.

 

rewards

Vennebyen (t.v.) har en statisk belønningsskjerm, som er svært lik skjermen som starter spillet. Her er det ingen animasjon.  Toca House gir deg en flott fargerik animasjon med karakteren du har spilt med. 

Os og standard apper

Det kan diskuteres hvor godt Os-et i seg selv legger til rette for interaksjonen til barn. Med utgangspunkt i iPad er det begrensede muligheter til å tilrettelegge brettet. Restriksjoner vil kunne utelukke standard apps – men ellers kan man kun filtrere ut basert på appenes aldersgrense. Småen har lært seg å bruke TV 2 Sumo appen for å se Vennebyen og Elias. Denne har aldersgrense 17 år og forsvinner om man setter aldersgrensen lavere.

Det burde være mulig å sette restriksjonene på enkeltapps for å skreddersy opplevelsen best mulig. Å ta bort mail, safari, innstillinger osv. er også et behov.

Ellers ble YouTube på et tidspunkt populært. Problemet her er at innholdet presenteres ukritisk og det ikke finnes noe barnefilter. YouTube er spennende og gir muligheter for egen utforskning – men krever at man har gjort et søk på riktig innhold. Småen fortsatte å se gjennom relatert innhold til søk på ”Brannmann Sam”. Ulempen er som nevnt at der finner man mye hummer og kanari. En bra gjennomført ”KidsTube” med visuell navigasjon og godkjent innhold hadde vært interessant å se.